I løpet av dette året har vi fått på plass en formidlingskatalog med oversikt over de formidlingsopplegg vi kan tilby skoler og barnehager. Et av disse formidlingsoppleggene er «Jul i gamle dager». I dette opplegget blir barna kjent med gamle dagers julefeiring; ei feiring som var preget av både tradisjoner og folketroens forestillinger.

Forestillingene om Åsgårdsreia, som vi kjenner fra folketroen, var en av disse. Åsgårdsreia besto av en gjeng med døde urolige sjeler; personer som i sitt virkelige liv hadde vært slåsskjemper, drapsmenn eller andre menn og kvinner som på en eller annen måte levd et liv på kant av samfunnets normer og regler. Åsgårdsreia dro over himmelen julenatta, og på de gårder de stanset brakte de med seg et varsel om vold. De spiste opp gårdens julemat og drakk opp alt juleøl. De kunne også ta gårdens hester eller bortføre folk.

For å verne og beskytte seg og gården mot Åsgårdsreia fantes flere metoder. Hvilke metoder som ble benyttet var dels geografisk betinget. En av de mer vanligste tiltakene var å sette et stykke stål over inngangsdøra. Andre korset døra med tjære eller blod fra slaktingen, mens andre igjen festet geværet ovenfor inngangsdøren etter man hadde «skutt inn» jula.

En annen forestilling var troen på at de som tidligere har levd på gården, men som nå var død, kom tilbake til gården på julenatta for å delta i julefeiringen. Man lot det derfor stå ledige stoler rundt julebordet og lagde ekstra mye julemat som man lot stå på bordet julenatta over. Det for at de døde som var fra gården skulle kunne komme til gårds og forsyne seg av gårdens julemat. Samtidig, ved å legge til rette for de døde, fikk man velsignet maten.

Ei eldre dame fortalte en gang at hun brukte å sette frem et fat med småkaker, som hun lot stå på kjøkkenbenken julenatten. Hun hadde ingen tanker om hvorfor hun holdt i hevd denne tradisjonen, men hun hadde lært det slik av sin mor og dermed gjorde også hun det. Kanskje hadde hennes mor en gang lært det av sin mor, som igjen hadde lært det fra sin mor. – Kanskje var disse kakene engang tiltenkt de tidligere levende på gården…

Men det var ikke bare de levende og døde av gårdens folk som skulle ha julemat på julaften. Selv dyrene fikk ekstra med mat, men også mange satte ut mat til fjøsnissen. Fjøsnissen passet gården og stelte godt med dyrene. Han skulle ha ei skål grøt, gjerne med lefse og øl til. Ved å blidgjøre og belønne fjøsnissen med et godt måltid, så ville han beskytte dyrene og gården også i året som kom. Dersom fjøsnissen spiste av grøten, så tok man det som et varsel om lykke.

I formidlingsopplegg inngår selvsagt det å sette grøt ut til fjøsnissen, men også det å sette frem mat til de som tidligere har bodd på gården men som nå er døde. Vi korser også dører i beskyttelse mot Åsgårdsreia og andre farer som er ute julenatten. I løpet av ei fiktiv julenatt så kommer kanskje noen av de døde fra gården for å spise – og velsigner maten. Eller kanskje kommer fjøsnissen og spiser grøten, og dermed gir oss lykke i året som kommer.

 

Med ønske om god jul og godt nytt år!

 Kilder:

Ørnulf Hodne     «Norsk folketro»

Knut Strompdal  «Gamalt frå Helgeland»